Og det er umulig å få bord! De har bare oppe om sommeren og kan ta imot 50 gjester hver kveld. Alle bord blir reservert første dag de åpner for sesongen og de har ikke venteliste.
Så sjansene var ikke så gode. Her er svaret på en av mailene jeg sendte dem:
Apreciados Señores,
Ikke spesielt positivt! Men så kom denne etter tre måneders venting:
Apreciado Señor,
I am sorry to delay so much in putting me in contact with you. Due to the demand that have received we are surpassed and without options to find a solution for the most of requests. We are moving the situation to solve the possible maximum of cases and we have found an option to please your petition.
With pleasure, I confirm your dinner reservation on
Wednesday July 13th of 2005 for 4 people at 7.30 p.m. under the name:
Ganske pussig engelsk, men vi hadde fått bord!
Så da var det bare å begynne å glede seg, skryte til alle jeg kjenner og bestille hotell i Roses. For El Bulli ligger midt ute i ødemarken og ingen hadde lyst å kjøre :-)
Den store dagen kom og vi dro til Roses sammen med to gode venner. Sjekket inn på hotellet, spiste en lett lunch og dro avgårde med drosje. En lang tur på svingete småveier langs Costa Brava-kysten. Vi ankom El Bulli som første gjester og sto utenfor til de åpnet.
Og vi fikk starte med å være med ut på kjøkkenet og hilse på kokken selv, Ferran Adrià. En hyggelig liten mann som man ikke skulle tro var en av verdens mest toneangivende kjøkkensjefer.
Menyen på El Bulli er veldig enkel; du kan velge mellom deres "Menu de Degustacio". Mulig at den varieres gjennom sesongen. Den var ihvertfall på 27 retter på vår aften!
Noen av dem er naturligvis ikke så store! Den minste var en liten teskje...
Menyen er på spansk og ikke så lett å forstå. Dessuten er det ikke alltid så lett å få med seg hva man spiser. Det er vel El Bullis hovedprinsipp; maten smaker anderledes enn den ser ut og den har en helt annen konsistens enn du forventer.
Vi fulgte vinkelnerens råd og valgte cava (en spansk musserende vin) til å begynne med. Så gikk vi over til lette, hvite viner. Til dessertene tok vi en søt, hvit dessertvin.
Her er bildene jeg tok. Noen må tale for seg selv siden jeg ikke forsto/husker hva alle er....
Første og minste rett var en liten teskje med noe som smakte sterkt av estragon. Renset smakssansene for det som skulle komme.
Neste rett var mere dramatisk. Kelneren blandet en sitronrom med flytende nitrogen. Så pisket hun den til den ble som en sorbet.
Sorbeten ble servert i skallet av en limefrukt. Iskald og sterk....
Dette så jo litt kjedelig ut. Hver vår skje med en oliven på. Vi fikk beskjed om at den måtte spises i en jafs. Men det var jo ikke oliven da. Derimot en slags tynn kapsel som inneholdt konsentrert olivensmak. En av de mange gangene i løpet av kvelden hvor vi ble lurt av konsistens.
Mere lureri. Dette så ut som kirsebær som var dyppet i sukker. Også denne måtte vi ta i en jafs. Det viste seg å være en sukkerkapsel som inneholdt en kraftig kirsebærlikør. "Sukkeret" smakte av yougurt.
Diverse pussige småretter som ikke smakte som de så ut.
Dette var veldig rart (og ikke det beste jeg har smakt). Kjentes som tørkede stykker av gul melon. De lå i en liten bøtte med is og skulle spises med pinsett.
Utrolig godt og uventet. Rett og slett popkorn gratinert med parmesan.
Denne måtte vi også spise i en jafs. Og den var nesten på størrelse med en tennisball! Men når man fikk den inn i munnen så forsvant den og etterlot bare en deilig søtsmak. Vet ikke hva det egentlig var.
En av de klassiske spesialitetene fra El Bulli. En liten eske med kaviar. Konsistensen er ihvertfall som kaviar. Men smaken er intens melon.
Pinlig, men dette husker jeg ikke i det hele tatt.....
En liten skje til hver med noe søtt og kaldt.
Dette så ut som en stor bolle. Når vi begynte å spise den så forsvant den i bunnen og etterlot en ubestemmelig smak av bakverk. En av de beste smårettene.Hittil hadde vi sittet ute på terrassen med utsikt over Middelhavet. Nå ble vi flyttet inn i selve restauranten. Den var full, men samtidig var det veldig god plass. Og det var kelnere overalt. Hver rett ble båret til bordet av en liten flokk av kelnere. Og en sjefskelner som fortalte hva vi spiste.
Første rett innedørs. Husker ikke....
Her er vi tilbake til en variant av de tørkede melonene. Sammen med et skum som forsvant på tungen.
De hvite klumpene var en slags nudler. I en saus av noe som smakte som stekt smør. Høres ikke så godt ut, men det var det.
Dette tror jeg var blåskjell. Men hvert skjell smakte forskjellig og som helt andre ting.
Dette så ut og smakte som valnøtter. Men de hadde gjort noe med konsistensen så de var helt myke og smeltet på tungen. Sausen tror jeg var basert på trøfler. Skummet forsvant som vanlig når man fikk det i munnen.
En slags fondue av buljong. Vi fikk åtte bittesmå skiver av lever fra en eksotisk fisk som vi skulle koke noen sekunder i buljongen.
Noe med kyllingsmak(?)
Bitte små trøffelomeletter.
Fisk! Men de hadde naturligvis gjort noe spesielt med den. Konsistensen var myk som vispet krem. Og smaken intens og nydelig.
En bitte liten hummerhale. Og konsistensen var myk og nydelig. Smeltet på tungen.
Nå var vi over på dessertene. Første kalte de milk shake. En stor boks av isopor som inneholdt noe iskaldt og søtt. Nederst i boksen var det nesten som lett iskrem. Oppover ble det lettere og lettere til det ble et frosset skum som smeltet på tungen. Vi fikk en liten pose med sukker og kanel til å drysse over.....
En iskald metallplate med en liten kule iskrem og en skje med syltetøy.
Røde bær. Hvert bær måtte spises for seg og hadde sin egen uventede smak. Og litt skum til.
Nå ble vi flyttet ut på terrassen igjen. Klokken begynte å nærme seg tolv og det var deilig og svalt.Og nå fikk vi El Bullis svar på tepanyaki, nemlig tepanitro.
Tepanyaki er jo steking av maten på en varm plate mens gjestene ser på. Tepanitro er frysing av iskrem på en plate som ligger i flytende nitrogen. Kokken lagde bitte små lekre iskremtopper.
Neste dessert kom i form av bitter, rød sjokolade som var stivnet på en sten. Vi måtte brekke den løs, stykke for stykke.
Siste dessert ble servert i et lite tre! Et slags sukkerspinn med sitronsmak.Og nå var aftenen ferdig. Vi hadde spist i nesten fem timer! Dette er jo mere en happening enn et måltid for å bli mett. Vi var behagelig mette uten å være stappet.
Og det var ikke engang særlig dyrt. Fire personer som spiser 27 retter hver, 4 flasker vin og kaffe tilslutt. For dette så betalte vi 850 Euro på verdens nest beste restaurant.Vil jeg tilbake? Ikke før om mange år. De bytter ut deler av menyen hvert år, og jeg vil vente til alt er nytt og opplevelsen er like spesiell som denne gangen. Men sjansen for å få bord en gang til er vel neppe så stor.
Terningkast 12
Torgrim Eggen har for øvrig skrevet en lang artikkel om El Bulli på Peppernet.
