Sunday, April 05, 2009

ROMAN: "The Road" av Cormac McCarthy

En mann og en gutt er på vandring gjennom USA. De er på vei mot kysten. De har alt de eier i en gammel trillevogn - klær, presenninger og litt mat. Dessuten har mannen en revolver med noen får patroner.

Det er iskaldt og dødt der de går. All vegetasjon er død og ingenting kan vokse i den uttørkede jorden. Luften er full av sot så de må pusten gjennom tøymasker. Men mannen har allerede fått skader av soten - han hoster hele tiden og noen gang hoster han opp blod.

Hele tiden er de på leting etter mat. De leter gjennom forlatte hus og byer, men mange har vært før dem så nesten alt spiselig er tatt allerede.

Det er nesten helt tomt for andre mennesker rundt dem. Noen ganger ser de folk, men da gjemmer de seg. Alle har nok med seg selv, og det er ingenting å dele. Og når det er umulig å finne mat så blir mennesker hensynsløse rovdyr som jakter på hverandre.

Forfatteren forklarer ingenting i denne boken. Vi får aldri vite hvilken ulykke som har funnet sted. Jeg kan tenke meg at det har vært en atomkrig og at verden er inne i en atomvinter. Men det er også tenkelig at det har vært en miljøkatastrofe som har utryddet nesten alt liv.

Språket i boken understreker det triste og golde landskapet. Det er ekstremt kortfattet; nesten uten adjektiver. Ingenting forklares, så vi må selv bygge bilder i hodene våre.
Og det er dystre bilder! Noen av dem skulle jeg gjerne ha fjernet.
Det er nok her McCormacs styrke som forfatter ligger. Jeg har tidligere lest hans Blood Meridian. På samme måte som The Road så har jeg bilder i hodet derfra som jeg egentlig kunne tenke meg å glemme.

Så dette er ihvertfall ikke en bok som du forholder deg likegyldig til. Jeg satt oppe til tre en natt for å lese den ferdig. Boken er i ferd med å filmatiseres, men jeg kommer ikke til å se den. Bildene i hodet mitt er sterke nok.....

Kan kjøpes på amazon.com

Amazon sier:
Violence, in McCarthy's postapocalyptic tour de force, has been visited worldwide in the form of a "long shear of light and then a series of low concussions" that leaves cities and forests burned, birds and fish dead and the earth shrouded in gray clouds of ash. In this landscape, an unnamed man and his young son journey down a road to get to the sea. (The man's wife, who gave birth to the boy after calamity struck, has killed herself.) They carry blankets and scavenged food in a shopping cart, and the man is armed with a revolver loaded with his last two bullets. Beyond the ever-present possibility of starvation lies the threat of roving bands of cannibalistic thugs. The man assures the boy that the two of them are "good guys," but from the way his father treats other stray survivors the boy sees that his father has turned into an amoral survivalist, tenuously attached to the morality of the past by his fierce love for his son. McCarthy establishes himself here as the closest thing in American literature to an Old Testament prophet, trolling the blackest registers of human emotion to create a haunting and grim novel about civilization's slow death after the power goes out.
Copyright © Reed Business Information

Terningkast 6

Thursday, April 02, 2009

TEGNESERIE: "Watchmen" av Alan Moore og Dave Gibbons

USA var tidligere full av superhelter. Maskerte helter som bekjempet kriminalitet og andre uhumskheter.

Superhelter finnes i mange varianter. For eksempel Rorschach som er en svært brutal og nådeløs mann. Eller Nite-Owl som er et godt menneske som prøver å opprettholde lov og orden uten unødig vold. Den eneste av superheltene som har overmenneskelige krefter er Dr Manhattan. Han er resultatet av et uhell på et forskningsinstitutt og har nesten ufattelige krefter. Han er den viktigste brikken i USAs forsvar i terrorbalansen. Og det viktigste våpenet hvis USA skal slå tilbake i en atomkrig.

Ellers har superheltene de samme gleder og laster som vanlige mennesker. De har julefest sammen og noen drikker for mye og gjør dumme ting...

Men etterhvert blir superheltene mindre populære. Det ender med at fattes en lov mot dem. Etter dette er det bare noen få aktive superhelter igjen. Først og fremst de som er nyttige for USAs forsvar og som samarbeider med CIA. Og Rorschach som fortsetter å bekjempe kriminalitet på sin kompromissløse måte.

De andre superheltene ender som vanlige mennesker - noen er gamle på pleiehjem, noen har alkoholproblemer og noen får seg vanlige jobber.

Men så blir en av den gamle gruppen, The Comedian, drept. Og andre av de gamle heltene blir også forsøkt tatt av dage. Dr Manhattan blir utsatt for stygge bakvaskelser, og som den meget sårbare person han er trekker han seg tilbake til Mars. Og uten Dr Manhattan så begynner terrorbalansen å vakle. Faren for atomkrig øker dag for dag.

Rorschach begynner å etterforske det som har skjedd. Han klarer å få Nite Owl til å finne frem sitt gamle kostyme for å hjelpe ham. De blir etterhvert sikre på at det ligger en meget utspekulert plan bak det hele.

Vanligvis liker jeg ikke tegneserier, men dette er bra! En lang og detaljert historie med en svært overraskende slutt. Jeg måtte virkelig konsentrere meg om historien for å få med alle detaljene i tegningene og i dialogene.
Egentlig kjøpte jeg boken for å forberede meg til å se filmen Watchmen. Nå er jeg bekymret for at filmen vil bli en skuffelse.....

Kan kjøpes på Outland i den gamle Østbanehallen.

Amazon sier:
Has any comic been as acclaimed as Alan Moore and Dave Gibbons' Watchmen? Possibly only Frank Miller's The Dark Knight Returns, but Watchmen remains the critics' favorite. Why? Because Moore is a better writer, and Watchmen a more complex and dark and literate creation than Miller's fantastic, subversive take on the Batman myth. Moore, renowned for many other of the genre's finest creations (Saga of the Swamp Thing, V for Vendetta, and From Hell, with Eddie Campbell) first put out Watchmen in 12 issues for DC in 1986-87. It won a comic award at the time (the 1987 Jack Kirby Comics Industry Awards for Best Writer/Artist combination) and has continued to gather praise since. The story concerns a group called the Crimebusters and a plot to kill and discredit them. Moore's characterization is as sophisticated as any novel's. Importantly the costumes do not get in the way of the storytelling; rather they allow Moore to investigate issues of power and control--indeed it was Watchmen, and to a lesser extent Dark Knight, that propelled the comic genre forward, making "adult" comics a reality. The artwork of Gibbons (best known for 2000AD's Rogue Trooper and DC's Green Lantern) is very fine too, echoing Moore's paranoid mood perfectly throughout. Packed with symbolism, some of the overlying themes (arms control, nuclear threat, vigilantes) have dated but the intelligent social and political commentary, the structure of the story itself, its intertextuality (chapters appended with excerpts from other "works" and "studies" on Moore's characters, or with excerpts from another comic book being read by a child within the story), the finepace of the writing and its humanity mean that Watchmen more than stands up--it keeps its crown as the best the genre has yet produced. --Mark Thwaite

Terningkast 5