Sunday, October 01, 2006

FAGBOK(?): "Journalistjævler. Rapport fra innsiden" av Erik Tumyr

Hunter Thompson har engang sagt at journalister er fysisk frastøtende, alkoholiserte og selvopptatte. Det indre bildet jeg har fått av å lese denne boken passer perfekt med det utsagnet.

Boken beskriver forfatterens karriere innen journalistikken - fra VG, via DN og tilslutt i Se og Hør. Han beskriver seg selv som en stor suksess i faget og han har mottatt en rekke hedersbevisninger fra bransjen. Han har også ført til at hans arbeidsgivere har blitt dømt flere ganger i PFU, men dette er tydeligvis bare et nødvendig onde. Inntektene avisen har fått for disse oppslagene er så store at dommen i PFU ikke spiller stor rolle....

Boken er beskrevet som et oppgjør med bransjen. Det viser seg imidlertid at dette ikke handler om et oppgjør med journalististiske metoder. Det handler derimot om hvordan børsnotering av avisene fører til at redaktørene ikke lenger tør å la trykke hva som helst.
Et eksempel på hva han utsettes for er da han (neppe lovlig) får tak i en skriftlig redegjørelse fra en norsk soldat i førstegangstjeneste som er tiltalt for drap. Soldaten beskriver sine følelser om hvordan han opplevde å skyte to av sine medsoldater. Men redaktøren nekter ham å trykke det. Da Dagbladet to dager senere trykker samme redegjørelse så holder han på å svime av. "Det er som å få en kniv i ryggen... Et journalisthjerte var sønderknust...."

Boken avsluttes med et intervju med de etterlatte etter Erik Tønne. Det er ikke helt klart for meg hva som er poenget med dette. Men det var jo Dagbladet som angivelig drev Tønne i døden, så dette er vel å betrakte som et spark til deres metoder....

Boken er ellers en bekreftelse på at journalister ikke kan skrive norsk særlig godt.

Boken er utgitt på Pantagruel. Jeg fant mitt eksemplar i en restekasse og betalte 50 kroner. Det er nok en passende pris.

VGs Kåre Bulie ga boken terningkast 2:
Hva Erik Tumyr vil med denne boken, og hvem han henvender seg til, er vanskelig å si. «Journalistjævler» er dels Tumyrs egen familiehistorie, dels selvforherligende rapport fra det forlaget kaller «en elitesoldat i nyhetsjournalistikken», dels forvirret mediekritikk.

I Tumyrs endimensjonale krigerunivers er whiskyflasken, bannskapen og kamuflasjeeffektene aldri langt unna. I fullt alvor skriver han om sitt møte med journalist Alf R. Jacobsen: «Han kunne drikke, banne og skape nyheter. En bedre læremester fantes ikke. Ikke for det - banne kunne jeg.»

Han forteller om penismåling på Tostrupkjelleren og tvilsomme typer som «Meter'n» og «Langbein», tar oss med på journalistiske «bukkeritt av ville helvete» og lurer på om sjefer som ikke vil ha hans «edelstener» av noen saker, har bomull i hodet. Klisjeene er konsekvent fremført i et flatt språk som grenser til det pinlige. Parodien føles faretruende nær.

Tumyrs manglende selvrefleksjon og distanse til det han rapporterer om, er med på å tegne et bilde av «journalistjævler» som et uvanlig folkeferd:

Forfatteren later til å se på seg selv som en slags rettferdighetens håndhever som lar skurkene smake «VG-pisken», men insinuerer at han gjerne lar seg styre av hevnmotiver, og forteller usjenert om hvordan han bruker sin gode venn Espen Lie til å true et menneske Tumyr selv er i konflikt med.

Han skriver at han får lyst til å begå selvmord når han ikke får «biffen alene» - en stor sak eksklusivt. At to kolleger blir satt i arresten, synes han er «litt komisk og kult».

Mediekritikeren Tumyr er vanskelig å få tak på: Han klager på at kravene til økonomisk avkastning har fått for mye å si i journalistikken. Samtidig får han ikke skrytt nok av sin nåværende arbeidsgiver, Se og Hør. Forstå det den som kan.


Terningkast 1

1 comment:

T. said...

Ganske slemt dette her, Nielsen. Du gir dem noen velrettede (og velfortjente) spark. Tror likevel at du må spisse brodden enda litt før det biter på et journalistkryp av dette kaliberet.

Forøvrig en skremmende tanke at det er sånne typer som dette som får hedersbevisningene i avisbransjen.